onsdag 22. oktober 2008

det var en gang ...


Tre supre damer skulle gå over Holtefjell


Fra Rølsvannet til Hoensvannet -


De starta friske og raske lørdag morgen etter en heller vin(d)full kveld på Frili
Det hadde regna på taket hele natta, men damene skulle jo gå i skogen.

Etter en stund kom de til den første utfordringen.
En liten bekk (som de fiska bekkeørret i før i tida)
Det var ingen liten bekk lenger, det var en stor elv !
De gikk oppover og nedover langs bredden, men ikke noe sted å komme over
Da sa den glupeste av dem: - vi lager ei bru, det er sikkert noe her vi kan bruke-
Joda det var det passelige stokker som det gikk an å løfte - Den første forsvant i vannmassene, den andre la seg fint tilrette mot en stein, den tredje lå å duppet i vannet.
Så skulle brua tas i bruk Jorunn var yngst og måtte ta sjansen.Men - det så de nå den var ikke lang nok, javel så var det å gå rundt hele vannet da. Forslaget hadde vært oppe før, men hadde blitt nedstemt av en av deltagerne :-(




Følgelig gikk de langs vannet og opp langs bekken på øversida, til de fant et stad som lot seg passere :-) Den ene etter den andre tok spranget og kom seg mer eller mindre tørrskodde over.
Så var det å forsere den bratte lia på andre sida, opp mot fjellet
Heldigvis rager ikke dette fjellet mer enn 700 m over havet og utgangspunktet lå på 430, så dette skulle la seg gjennomføre.
Litt opp i bratta måtte damene ha sin første hvilepause, de fant en høvelig stein som egnet seg til formålet



Så var det å krysse oppover lia, sti fantes ikke, bortsett fra en og annen elgesti som endet i ei myr eller et flaberg
Nå skal det sies at damene var oppegående mennesker og hadde staket ut kursen kvelden før med kart og kompass, så hver gang stien forsvant eller sola hadde flyttet seg tilbake til øst, måtte kompasset fram og kursen korrigeres.
Vel oppe på høyden var det flertall for å ta fram den ene matpakka, enda "halvveis" ikke var nådd Her opp var det vid utsikt og de kunne konstatere at Blefjell lå hvit av snø, fra sør til nord

Her var det heldigvis høstfarger enda. Kaffe og brødskiver smakte godt og litt raske karbohydrater i form av sjokolade fikk kroppen til å fungere igjen.
Randi, som liksom skulle være kjentmann fordi hun hadde gått strekningen en gang før, i motsatt kjøreretning, mente at vi måtte gå mot Krokvannet. Jorunn som kunne lese kart og kompass mente vi måtte gå mot Eikern.
Heldigvis var ingen av dem altfor påstålige, så de klatret opp på en haug hvor de så litt bedre og fikk korrigeret kursen (Om det blei til det bedre veit ingen sikkert !)
Ned igjen tok Randi, 70 år, to baklengs rulle den første med skru, og lå lenge å kjente etter hvor mange ben som fungerte Tulla, også kalt Borghild rakk akkurat ikke å ringe 113, før det lød fra den falne kvinne: - Jeg har ikke vondt noen steder...

Så tuslet de videre, men etter bare noen meter fant Randi ut at hun hadde vondt i hofta, men at turen kunne fortsette med bare litt forminsket fart.

Så kom den neste store prøvelsen : VANN så langt øyet rakk, i begge retninger. Og Eiker lå granngivelig på den andre siden av dette lange vassdraget.
Etter nøye saumfaring av vassfaret, fant Jorunn ut ar det så ut som det kanskje gikk an å komme over litt lenger nede.

Borghild, den som hittil hadde vært mest taus, og som forøvrig flere ganger hadde påstått at hun bare var med, når det ble spurt om hennes mening, Ymtet nå frampå om vi ikke skulle spise snart. Dette blei på sterkeste motsagt av Jorunn: Først må vi finne ut hvor vi er, så er det mat.

Javel, de gikk videre over mo og myr, særlig det siste.
Og etterhvert kom de ned til Vassfaret, som det nå var blitt døpt til En koselig hytte lå på den andre siden, med en båt nede ved vannet Men ingen mennesker var å se som eventuelt kunne satt dem over.
Men like ovenfor der de sto, var en "flat foss" - Kanskje det går an å komme over der- sa Borghild. Det viste seg å være en demning av solid gråstein, som hadde vært en super veg hvis det ikke hadde vært for at nå fosset vannet ca. 30 cm over dammen
Okei- vi får bare vasse - sa Jorunn, hun hadde turstøvler som gikk til anklene. men det fikk så
være
De laget kjede og vasset over, vannet sto til midt på leggen, men de kom seg trygt over. på den andre siden fikk Jorunn tilbudt tørre sokker, men takket nei, hun vrei opp de hun hadde og tok de på igjen :-(

Randi halte fram en bitte liten konjakkflaske fra sekken sin og overbeviste de andre om at alle trang en knert. For det første til Trøst. Og for det andre som Gratulasjon, nå var de på Eiker i følge kartet Like etter fant de stien og de trasket lykkelig videre
Enda viste ikke Jorunn tegn til å tenke på nista, enda nå hadde de funnet stien og visste hvor de skulle gå.

Så lyder det fra Borghild - Åh nei --- hva er det nå da ? -- Vi må over elva igjen !
joda det stemte, elva fosset over ei sementbru - De ga hverandre lankene og toget over
Men nå var det ikke bønn, nå ville de to som ikke var våte på beina ha mat.

Randi som liker å tru at hun er skaumenneske, hadde truet de andre til å bære med seg vedpinner til bål og insisterte på at bål skulle lages, fjellduken skulle opp som tak. Det hadde regna ei god stund nå og det kunne være kjekt med tak over hodet. Bål blei det og tak blei det, men nå begynte mannfolka å vente nede i dalen. De hadde fått beskjed om å hente ved femtiden, men synes det var passe å ringe nå kl. tre, å spørre hvor langt de hadde kommet og hvor de var.

Sant å si så visste ingen av dem hvor de var, men de hadde jo funnet stien og var ved godt mot
Etter et par oppklarende telefoner fant de ut hvor de var, og nå var det faktisk ikke langt igjen Bare vel en time som var for ingenting å regne mot de fire de hadde tilbakelagt.



Maten blei fortært og sekken opp på ryggen igjen ....Følg de blå merkene sa gamlefar..

Den gamle dama begynte å klage over vondt i hofta, som hadde fått seg en smell i fallet, men hun langet i seg et par pinexer så kom de i gang igjen


Etter en liten stund møtte de et par som var på veg oppover, - Er det langt til Hoensvannet ? sa Jorunn - Neida bare følg stien til venstre der borte så er de der snart. - Men skulle ikke vi følge de blå merkene da? - Nei det er en omvei stien kommer inn på en traktor vei nedi her- sa karen
Ok, de fulgte stien og ganske snart kom de til en traktorveg, og etter noen kilometer med bratt og svingete veg kom de seg ned til bilvegen

Der fikk de kontakt med sjåførene som hadde kommet fram. Og avskjeden blei brå og overraskende. Det var bare så vidt de ikke insisterte på å gå med til Hotellet ...men beina og ryggen sa noe annet.

Nå var det tid for konjakkflaska, som det heldigvis var nok igjen på til en avskjedsdram, og en Hipp, Hipp, Hurra vi greide det - dram :o)


1 kommentar:

TvT sa...

Ja du altså ! Dette er jo knallbra. Kjenner ingen andre mormorer på 70 som har egen blogg og iallfall ikke så bra !! Stå på du er rååååå.
Klem fra Turid (dattera)